Det kan virke utenkelig, med tanke p smerten de n pfrer engelsk fotball, men det var en tid da Manchester City drakt barn trollbandt hele nasjonen.

Helt fra starten ble det stilt sprsml ved hvor pengene kom fra, og hvilken forvrengende effekt milliardene fra Abu Dhabi ville ha p Premier League sprsml som n har ftt et tydelig svar fra den uavhengige kommisjonen som fant City skyldig i 114 av 115 brudd p de konomiske reglene. Likevel var det vanskelig ikke la seg rive med av spenningen i sluttspurten av 2011/12-sesongen, mens denne nylig rike klubben kjempet mot demonene de s ut til ha bret med seg helt fra tiden p Maine Road.

Fr oppkjpet, fr pengebruken og fr geopolitikken, hadde City rykte p seg for vre et lag som alltid sto i veien for seg selv. Dette var laget som spilte bort de siste minuttene av 1995/96-sesongen med en uavgjort de trodde ville sikre plassen, mens de egentlig trengte en seier. De var det eneste laget som har rykket ned som regjerende engelske mestere; det var en grunn til at supporterne hadde utviklet en slags galgenhumor og en tro p at klubben led av City-itis. De sto evig i skyggen av sine mer glamorse og suksessrike rivaler, og kampropet deres ld: Vi er egentlig ikke her akkurat som fansen til den usynlige mann, er vi egentlig ikke her.

Selv med en hel stats rikdom til rdighet, klarte ikke City kvitte seg med sine gamle komplekser. Da de sto p terskelen til sin frste ligatittel p 44 r, rotet de det til fullstendig i april og mistet sju av ni mulige poeng i kampene mot Stoke, Sunderland og Arsenal. De kjempet seg tilbake i tittelkampen med en seier over Manchester United p Etihad Stadium, for s rote det til igjen de l under 12 mot Queens Park Rangers idet klokken passerte 90 minutter.

Du kjenner sikkert til resten. Selv n, nr den tvilsomme karakteren ved den tittelen og de syv som fulgte har blitt tydelig, br man ikke la seg rive med av spenningen rundt Aguerooooo og dramaet p siste spilledag, som bare ble overgtt av Anfield i 1989. Ikke bare p grunn av hva det betydde for dem i lysebltt, men for fotballmiljet som helhet. Alle med bare en flyktig interesse for sporten vet sannsynligvis hvor de befant seg da City snudde kampen. [I det usannsynlige tilfellet at du faktisk er interessert: Jeg satt og leste til avsluttende eksamener og drev faktisk med litt pensumlesing da det s ut til at Jamie Mackie hadde delt ut ndesttet; jeg skremte vettet av resten av studenthjemmet med et dypt, sjokkpreget brl da vinnermlet falt].

Enten man var City-fan eller ikke, l det en egen spenning i dette. Manchester United den store skrekkfiguren i engelsk fotball hadde ftt palasset sitt vanhelliget av sine styende naboer. Hvis du ikke var United-tilhenger, hadde du sannsynligvis brukt de siste to tirene p hpe at hvem som helst andre enn nettopp dem skulle stikke av med seieren. At Sir Alex Ferguson og co. ble felt av en klubb de s lenge hadde sett ned p hvordan kunne ikke det sette dype spor, uansett hvilket lag man holdt med?

Citys spesielle status blant nytrale tilskuere vedvarte lenge etter at sprsmlene om hvordan de hadde skutt fart inn i den pengesterke eliten, begynte melde seg. Det var som om fotballpublikummet instinktivt forsto det som senere krevde grundig arbeid fra et uavhengig panel bevise: Suksessen til Roberto Mancini, Manuel Pellegrini og Pep Guardiola var uopprettelig svekket.

Jamie Carragher hadde rett da han i mars skrev at City hadde blitt favorittene til de nytrale i tittelkampen mot Arsenal. Han tok bare feil nr det gjaldt rsaken. Resten av fotballverdenen mislikte kanskje de fysiske kjttveggene, den tffe spillestilen og forsvaret som drev motstanderne til vanvidd, men i virkeligheten vant Guardiola de nytrale fordi City ikke var Arsenal. Enhver seier til frstnevnte kunne bortforklares: Spillereglene var aldri like, s disse titlene ville uansett alltid bli stende med en asterisk ved siden av seg. Det samme gjaldt da Jrgen Klopp forskte holde flge med den ustoppelige maskinen fra Etihad.

Det var selvsagt ingen som i stillhet heiet p City i en cupfinale mot Watford eller Crystal Palace, men nr suksessen deres kunne avfeies med ulike forklaringer, hvorfor ikke? Hvis laget ditt ikke kan vinne ligaen, hvorfor ikke unne seieren til laget du mistenker for ikke flge reglene?

Dette var ikke et lag som vakte den samme motviljen som United-laget de slo p s dramatisk vis for 14 r siden. Realistisk sett var sjansen langt strre for at fotballfans utenfor Manchester-omrdet mtte tle skrytet fra en triumferende Arsenal- eller Liverpool-supporter enn fra noen som holdt med Manchester City. se dem vinne var det mest tlelige alternativet i et fotballandskap som virker stadig mindre i stand til frembringe positive historier preget av ekte renhet. Enhver supporter av en tradisjonell storklubb kunne se City lfte et trof og mumle for seg selv: Det var i det minste ikke vr strste rival.

Og denne tankegangen, som har oppsttt i kjlvannet av den store Manchester City drakt-skandalen, er en nedbrytende kraft som vil vedvare ogs etter at straffen er sonet nr n det mtte skje. Det er lett for fotballsupportere ty til konspirasjonstanker nr helgeopplevelsen kan avgjres av hvordan dommeren p banen tolker situasjoner. Det er enkelt bortforklare ethvert tilbakeslag klubben har opplevd, med pstanden om at motstanderen jukset. Og i dette tilfellet var det jo faktisk ett lag som ikke spilte etter reglene.

Hvordan skal man s kunne stole p det man ser i fremtiden, nr det man s tidligere, s penbart ikke var sant? Dette er langt fra den eneste mten City har skadet ligaen p, men den nedbrytende effekten de har hatt p fortellingene fotballnasjonen skaper om seg selv, er ikke mindre betydningsfull enn det konomiske kaoset de har forrsaket.